Blåveispiken

Jeg elsker blåveis. Den er et sikkert vårtegn og har den fineste blåfargen som fins. En dunete, elegant stilk gjør at den holder ut vårkalde netter, og den ser alltid strålende ut der den nikker i vårbrisen nær skogkanten. Slik husker jeg den fra våren på Østlandet, i alle fall. På Vestlandet er det annerledes. Her finnes det ikke naturlig blåveis. Men, jeg fikk et tips om at det fantes blåveis i Muséhagen ved Bergen Museum. Så, på en grå og yrete «palmelørdag», tar jeg bussen inn til sentrum, og tripper forventningsfull inn i Muséhagen på Høyden. Blikket søker mot blomsterbedene, og jeg får øye på blomster, men ikke min kjære Hepatica nobilis.

Steinbedet er det første jeg kommer til, på baksiden av De naturhistoriske samlinger. Små krokuser i en dus lillafarge titter opp overalt og hilser sola som kommer fram fra skydekket i et lite minutt. I samme stund blir jeg igjen minnet på hvor tidlig våren kommer til denne landsdelen. En rhododendron har sprunget ut og frister meg til å ta et bilde mens den bader seg i solskinnet etter et regnskyll.

Og mens jeg går der, på toppen av steinbedet, brer det seg en søtlig duft rundt meg. Jeg sniffer på alle utsprungne blomster jeg ser, inkludert rhododenronen og krokusen, men det er ikke disse som lukter. Inne blant noen større rhododendronbusker som ikke har fått blomster ennå, kan jeg se en rar vekst med bare små blomster på greinene. Det er denne som brer om seg med en duft av velbehag. Synd for den at jeg ikke er en bie. Jeg vet ikke hva den heter, da det ikke stod navn på akkurat denne veksten, men jeg synes de små blomstene ligner litt på en syrin.

Men stadig intet glimt av blåveisen. Jeg ser både iris og storvinterblom på min veg videre gjennom hagen. Det meste er ennå dekket til med bar, men det spirer så vidt i nytteveksthagen, og  blant de enda større rhododendronene på nedsiden av plantehuset vokser snøklokker og klosterklokker side om side.

 Iris

 Klosterklokke

 Snøklokke



 Storvinterblom

 

Det er fredelig å gå rundt i hagen. Det er ikke mange mennesker å se, men jeg hører at fornøyde besøkende kommer ut av kafeen på museet. Jeg er nær ved å gi opp, og jeg har nå sett mange fine blomster og vekster som jeg ikke hadde sett om jeg ikke hadde tatt turen hit. Jeg tar en runde rundt vannhagen, som heller ikke har våknet til liv etter vinteren. Da ser jeg med ett en liten vekst med dunete stilk i et ødslig bed like ved det ene «bassenget». Pulsen øker litt da jeg går nærmere. Ja, det ER blåveisen! Men så pjuskete den ser ut? Blåfargen er blass og den ser litt trist ut, nesten så man skulle tro den ikke trivdes helt... Men, allikevel, dette er et sikkert vårtegn for meg, og det er godt å vite at man kan finne en bit av Østlandsfauna midt i Bergen by.




 

Jeg bestemmer meg dermed for å gå å nyte de andre blomstene en gang til, og er samtidig fornøyd med å ha funnet hva jeg kom for.       

Nyt våren!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

maridamen

maridamen

28, Ringsaker

Bibliotekar. Samboer (ingen kjæledyr), liker å strikke, hekle og tutle med småting.

Kategorier

Arkiv

hits